Tanken om å kunne innlemme det veldrevne tyske aluminiumselskapet i et større Hydro Aluminium var ikke av ny dato. VAW var lenge sett på som et selskap som ville passe som hånd i hanske med Hydros aluminiumsaktiviteter. VAW hadde liksom det Hydro ikke hadde - som for eksempel en sterk posisjon innen valseverk og støpte produkter til bilindustrien. 

Ambisjonene om å vokse til å bli en av de virkelige store innenfor aluminium var klart uttalt av flere av Hydros generaldirektører. Skulle man ha noen sjanser i et stadig mer globalt aluminiummarked, måtte selskapet bli større. Det kunne enklest skje gjennom oppkjøp. Å bygge nye kjempeverk i verdensdeler utenfor Europa eller på Island var en mer kostbar vei å gå.

Og etter hvert som de virkelig store aluminiumselskapene Alcoa, Alcan og Pechiney utvidet sin portefølje ved enten å overta mindre aktører eller ved å gå sammen i storfusjoner, ble utvalget av oppkjøpskandidater stadig mer innsnevret. Hvem ble igjen til Hydro? Diskusjoner gikk mer eller mindre åpent blant bransjefolk om mulige kombinasjoner. Problemet var at det sto ikke så mange ledige kandidater på torget.

Forhåndsvarsler

Da nyhetene begynte å komme om omfattende endringer i det tyske energimarkedet ved at selskap som E.ON ville selge ut sine øvrige aktiviteter, skaptes de første forhåpninger om at aluminiumbiten VAW ville bli til salgs. Men til hvem og til hvilken pris? Det var klart for de fleste at et slikt salgsobjekt ikke var dagligvare. Den måtte grave dypt i lommeboka som skulle få hånd om et så attraktivt selskap.  

Generaldirektør Eivind Reiten minnes de første samtaler med VAW på et hotellrom på Gardermoen tilbake til 1999: - Vi hadde ingen klar forestilling om hvordan vi kunne slå oss sammen, men vi forlot rommet med en følelse av at vi kunne forme et selskap mye sterkere enn de selskapene som var utgangspunktet.

Det skulle gås en rekke forhandlingsrunder før avtalen kom i havn, og flere interessenter var inne i bildet før Hydro fikk tilslaget. Den 7. november 2001 fikk de ansatte for første gang vite at det pågikk konkrete forhandlinger mellom E.ON og Norsk Hydro.

Konserntillitsvalgte Claudia Bertuleit innrømte at 7. november ikke var en lett dag for henne: - Den innvarslet at VAW snart ikke ville finnes mer som et selvstandig selskap. For «gamle» VAW’ere var det et hardt slag å se et selskap med en 85-årig tradisjon forsvinne.

Likevel nyttet det lite å sørge over det forgangne, men det gjaldt å se fremover og støtte opp om integrasjonen så godt som mulig.

Hos de ansatte i VAW knyttet det seg spenning til hva Hydro ville gjøre med selskapet? Men det ble tidlig klart at bortsett fra emballasjeenheten Flexible Packaging, ville virksomhetene kunne fortsette som før. Det var sjelden at to selskaper i den grad utfylte hverandre som VAW og Hydro Aluminium.

Berøringspunkter

Samme dag som Hydro overførte pengene til E.ON og rettmessig ble eier av aksjene i VAW aluminium AG, ble det også holdt generalforsamling i det nye selskapet. Her ble det formelt gitt grønt lys for å sette igang prosessene for å omdanne VAW aluminium AG til å bli en del av Hydro Aluminiums globale struktur. En ny aluminiumgigant var etablert.

Utgangspunktet for enhver fusjon er at ved å slå to virksomheter sammen til én, vil det nye selskapet være mer slagkraftig enn de to hver for seg. I tilfellet med VAW og Hydro Aluminium er dette svært åpenbart og synlig. Også industrielt og historisk er det sterke bånd mellom de to.

Mens Hydros historie går tilbake til begynnelsen av forrige århundre og har grunnlag i norske energiressurser, kan VAW føre sin historie tilbake til 1917, da Vereinigte Aluminium-Werke Aktiengesellschaft ble stiftet. 

På papiret kan det virke som om Hydro først kom i gang med aluminiumproduksjon på 1960-tallet, da Karmøy Fabrikker ble satt i produksjon som det første Hydro-eide aluminiumverket. Men vår aluminiumhistorie går lengre tilbake enn det.
 
Da Hydros aluminiumdivisjon ble slått sammen med Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) i 1986, kunne historien umiddelbart skrives tilbake til andre halvdel av 1940-årene, da aluminiumproduksjon kom i gang i Årdal, og til 1950-årene med iverksettelse av aluminiumanleggene i Sunndal.

Gjennom ÅSV fikk Hydro Aluminium også tilgang til aluminiumvirksomheten i Nordisk Aluminium, der Holmestrand har aner tilbake til 1917, mens Høyanger har røtter tilbake til 1919.

Sterke bånd

VAW har gjennom årtier vært kunde av valseblokk fra Årdal og Høyanger. Båndene mellom norsk og tysk aluminiumindustri har vært og er sterke, både faglig og forretningsmessig. Eksempelvis har en rekke norske metallurger sin utdannelse fra høgskoler og universiteter i Tyskland.
 
Et uttrykk for de tette båndene er vedtaket som ÅSVs styre gjorde 18. desember 1985 om å utrede en eierintegrasjon med VAW. Hensikten med et VAW-samarbeid skulle være å få adgang til EU-markedet og skape en sterk europeisk aluminiumkonstellasjon.

Men på politisk hold i Norge utviklet det seg skepsis til disse planene, aktivt understøttet av ÅSVs tillitsvalgte som ivret for en «norsk» løsning. Da saken kom opp i Stortinget på vårparten 1986, var det bred enighet om heller å få i stand en sammenslutning mellom det delvis statseide Norsk Hydro og det heleide statsselskapet ÅSV. Og slik ble det.
 
16 år etter Hydro/ÅSV-fusjonen ble VAW igjen aktuell som partner for norskbasert aluminiumindustri. Selv om markedsforholdene har endret seg og både VAW og Hydro Aluminium i mellomtiden hadde utviklet seg til internasjonale aktører, er begrunnelsen for samarbeidet i bunn og grunn den samme som i 1986 – å skape et slagkraftig, internasjonalt aluminiumkonsern med utgangspunkt i Europa og med klare ambisjoner for lønnsomhet og global vekst.