Q&A med Hydros energi-ekspert Kathrine Fog: – Skal vi styrke vårt konkurransefortrinn må kraften komme først
Rekordhøye kraftpriser har vært vinterens aller viktigste tema i Norge og i store deler av Europa. Leder for energipolitikk og strategi i Hydro, Kathrine Fog, forklarer hvorfor dette har skjedd og hva som må til for at vi kan sikre nok kraft til samfunnet og en bærekraftig norsk industri i fremtiden.
Hva er det som har skjedd som har gjort at vi har havnet i denne situasjonen med så høye priser?
Situasjonen vi har hatt i vinter er på mange måter ekstrem. At prisene blir så høye er veldig krevende for mange husholdninger og for en god del industribedrifter. Når prisene blir så høye som de har vært på det verste i vinter, skyldes det en veldig spesiell situasjon i verdens og særlig Europas energimarked. Den viktigste forklaringen er nok gassmarkedet.
Gassprisene har økt med 500 prosent på det høyeste, både som følge av høy etterspørsel og lave lagre, og på grunn av det som ser ut til å være lavere russisk eksport til Europa. Høy gasspris har blitt forsterket av høy CO2-pris. Prisen på utslippskvoter i EUs kvotemarked mer enn doblet seg høsten 2021.
Også mindre nedbør og perioder med lite vind har spilt inn. Men den viktigste årsaken og den viktigste læringen fra denne krisen er at Europa og verden fremdeles er for avhengige av fossil energi, og at vi trenger å utvikle mer fornybar kraft for å sikre oss i framtiden. Og vi trenger det raskt dersom vi skal møte klimautfordringene i tide.
Betyr det at vi kan forvente slike priser også i fremtiden?
Jeg skal være forsiktig å spå, i alle fall om prisen på gass og annen fossil energi som vi vet svinger mye. Men jeg tror nok at de ekstreme prisene vi har sett i vinter ikke blir normalen. Derimot er det grunn til å være bekymret for at kraftprisene i Norge kan øke de neste årene, og bli høyere enn det vi har vært vant til. Det skyldes at etterspørselen etter elektrisk kraft er raskt voksende som følge av elektrifisering av transportsektoren og utvikling av mer grønn industri.
Det er jo bra, og helt nødvendig om vi skal nå klimamålene og skape nye arbeidsplasser. Utfordringen er at ny fornybar kraftproduksjon henger etter. Det store kraftoverskuddet Norge har hatt ser ifølge Statnetts siste analyser ut til å svekkes kraftig fram mot 2026. Det skyldes blant annet at det nå i to år har vært full stans i konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land, som er den rimeligste nye fornybare energikilden vi kan bygge ut i Norge og Norden. Det er bekymringsfullt. Om vi ikke øker produksjonen av kraft, kommer kraftoverskuddet til å forsvinne, og da vil prisene stige.
Hvilke konsekvenser kan det få?
Om kraftoverskuddet svekkes og kraftprisene blir vedvarende høyere, så vil det svekke konkurransekraften til norsk industri. De neste tiårene er Norge helt avhengig av å få til betydelig utvikling både i etablert og ny industri. Når petroleumsinntektene avtar, må fastlandsindustrien skape flere arbeidsplasser og større eksportinntekter. Tilgang til nok fornybar kraft er den aller viktigste forutsetningen for det. Kraften må komme først. Ingen gjør milliardinvesteringer i industri uten å vite at det finnes nok kraft, og at kraften har en fornuftig og bærekraftig pris. Det bør være en alvorlig vekker at kraftoverskuddet kan være i ferd med å forvitre.
Men for Hydro er kanskje ikke dette et så stort problem siden Hydro har egen kraft og langsiktige kraftavtaler?
Hydro produserer mye fornybar kraft, og vi investerer og ønsker å ta en utviklerrolle for å produsere mer fornybar kraft til egen og annen industri. Men halvparten av kraften vi bruker i Norge må vi kjøpe av andre. Og utenfor Norge kjøper vi selvsagt all kraft fra tredjepart. Det er riktig at vi stort sett har langsiktige kraftavtaler fordi det gir nødvendig forutsigbarhet for vår type industri. Men også langsiktige avtaler skal reforhandles. Mange av de avtalene vi har inngått må reforhandles innen utgangen av 2020-tallet. Da er det viktig at det kommer inn ny kraftproduksjon for å unngå at prisene blir så høye at de undergraver konkurranseevnen til den kraftintensive industrien.
Du snakker om mer produksjon, men er ikke den egentlige utfordringen at vi eksporterer altfor mye kraft?
Det har vært voldsom diskusjon rundt krafteksport i vinter. Jeg tror kraftkablene får en litt for stor rolle i debatten. Kraftutveksling er sammensatt. Norge har økt utvekslingskapasiteten betydelig de siste årene. Hydro har ment at det nå er riktig å høste erfaring med de kraftkablene som er bygget ut, før det blir aktuelt å bygge nye. Det er ingen tvil om at kraftkablene bidrar til noe høyere kraftpris. Men det blir for enkelt å hevde at krafteksporten er årsaken til de høye prisene i vinter.
Vi må huske at krafteksporten først og fremst er høy når vi allerede har et stort kraftoverskudd. Krafteksporten var større i 2020 da strømprisene i Norge var rekordlave enn i 2021 når prisene er svært høye. Jeg er litt bekymret for at krafteksport som tema tar for stor plass. Etter mitt syn så er det viktigere å fokusere på det fundamentale, nemlig at når Norge skal elektrifiseres ytterligere så trenger vi vesentlig mer kraft.
Gjør vi egentlig det? Er vi ikke allerede selvforsynt med vannkraft.
Vi trenger definitivt å utvikle mer kraft, også i Norge. 50 prosent av energibruken i Norge er fremdeles fossil. Selv om strømmen vi bruker er fornybar, gjenstår det mye fossil energi i transportsektoren og industrien. Skal vi stanse klimaendringene må vi elektrifisere og avkarbonisere energiforbruk. Elektrifisering er også en nøkkel for å styrke konkurransekraften til norsk industri på sikt. Og så må vi huske at fra 2030 og utover vil olje- og gassinntektene sannsynligvis falle ganske mye og raskt. Da er vi helt avhengig av å utvikle industrien på fastlandet.
Vi må lage mer aluminium og andre metaller, vi må få i gang nye grønne verdikjeder på områder som batterier, havvind og hydrogen – og vi trenger kraft til et mangfold av små og store industribedrifter som kan skape nye arbeidsplasser og økt eksport fra fastlandet. I dag bruker vi om lag 140 TWh elektrisk kraft i Norge. Det er produksjon vi har utviklet gjennom mer enn et århundre. Statnett sier at det forbruket kan bli så høyt som 210 TWh allerede i 2040, men en slik prognose baserer seg altså på kraft vi ikke har i dag.
Er det i det hele tatt mulig? Hva må i så fall til?
Ja, det er mulig. Norge har utrolig rike fornybare energikilder. Det viktigste som må til er at vi klarer å tenke både på hva som skal til for å få nok kraft på kort sikt, og samtidig legge til rette for utvikling på lang sikt. På kort sikt, de neste 5-10 årene, handler det meste om å utløse energieffektivisering, få i gang utvikling av landbasert vind igjen, og gjøre oppgraderinger i vannkraftverk. Det er de tre områdene der det er en god del ny kraft å hente relativt raskt. På lengre sikt - etter 2030 – kommer forhåpentligvis havvind til å spille en stor rolle. Det er en fantastisk spennende industri som kan gi mye kraft, men det vil ta noen år før vi er i full gang.
Men landbasert vind er ikke akkurat ukontroversielt?
Nei, og vi må nok erkjenne at måten landbasert vind har blitt utviklet på de siste tiårene har skapt for mye konflikt og lokal motstand. Samtidig tror jeg at de kraftprisene vi har sett i vinter, og de fremtidsbildene NVE og Statnett tegner opp, kan være med på å skape større forståelse for behovet for å også utvikle landbasert vind. Det er helt nødvendig for å sikre krafttilgangen på 2020-tallet.
Men det hviler et ansvar både på myndigheter, industri og kraftprodusenter for å få til en reell dialog med lokalsamfunnene. Ikke minst fordrer det et regelverk som sikrer at mye mer av inntektene fra vindkraftproduksjonen blir igjen lokalt, og at prosessene fram mot utvikling av vindkraft blir gode og inkluderende.
Hydro har også tatt til orde for å få fortgang i utviklingen av havvind, og sagt at en hybridmodell for havvind under gitte forutsetninger er den beste løsningen? Hvorfor mener Hydro det?
Havvind blir helt avgjørende for å sikre krafttilgang på lang sikt, og det er en veldig spennende industri der Norge har store muligheter. For Hydro er det viktig at utviklingen av havvind kommer i gang. Når det kommer til nettløsninger er det ikke rett fram om radialer – bare tilknytning til Norge – eller hybride modeller – kobling til Norge og et eller flere andre land – er best. Vi kommer nok til å trenge begge framover.
For eksempel vil radial-tilkobling være den eneste aktuelle modellen for Utsira Nord. For Sørlige Nordsjø II mener vi at en klokt utformet hybridmodell vil være best. Både NVE, Statnett, LO og NHO har vært tydelige på at en hybridmodell gir best lønnsomhet. Men utformingen er viktig. Hybridmodellen må utformes slik at prissmitten til Norge begrenses. Det er viktig for å unngå at nettløsningene velger for havvind bidrar til å svekke konkurranseevnen til fastlandsindustrien.
